Her er vår kolikk-historie. Siden vi bare har ett barn aner jeg ikke om den er representativ eller ikke, men den sier ihvertfall noe om hvordan vi taklet kolikken. Og som de fleste andre kolikk-historier har den en lykkelig slutt. Selv om kolikk-perioden er noe vi tenker tilbake på med skrekk og gru, er hun nå (som alle andre barn) verdens skjønneste unge.
Allerede på barsel i dagene etter 9. august 2003 ante mor at noe var på gang. Det var mye skriking, selvsagt særlig om nettene. I henhold til Murphys lov var det overfullt på fødeavdelingen på sykehuset. Fullt opp og vel så det på alle rom, og det var derfor begrenset hjelp å få av pleierne.
Da mor kom hjem var det et par rolige netter, men så var det fullt kjør igjen. Vi ringte til barselavdelingen og fikk tips om sukkervann. Men i vårt tilfelle virket det bare å gi mer energi til å skrike. Vi prøvde biltur, men det nyttet heller ikke. Om det er ille holde et barn som skriker og skriker føles det enda værre å ha plassert det i bagen i baksetet på bilen og kjøre omkring.
Sett i ettertid ser vi at vi egentlig var priviligerte. Vi hadde ingen andre barn å ta hensyn til. Vi hadde (og har fortsatt) en hund, men denne fikk vi satt bort hos gode venner mens det stod på som verst. I tillegg hadde jeg en meget fleksibel arbeidssituasjon som selvstendig næringsdrivende med hjemmekontor. Jeg hadde også planlagt det slik at jeg skulle ha god tid til kos med det nye familimedlemmet. Nå ble det betydelig mindre kos enn planlagt, men tiden var god å ha.
I tillegg til det typiske kolikk-anfallet som hos oss fant sted på sen kveld/tidlig natt (stort sett fra 2000-2100 til 2300-0100), hadde datteren vår store problemer med å sove om dagen. Ihvertfall mer enn 10 minutter om gangen, og da helst i armene til mor. Vi kom derfor inn i en rytme hvor mor la seg på gjesterommet med ørepropper etter kveldsammingen og jeg tok skrikingen om kvelden. Om morgenen var det min tur til å sove, med ørepropper om det trengs, men stort sett var det ikke så mye skriking da. På denne måten unngikk vi at søvnmangel var noe stort problem over tid.
Selv om skrikingen var noenlunde forutsigbar i og med at det var om kvelden, var det såpass store variasjoner fra dag til dag at det var vanskelig å måle effekten av behandlingene vi prøvde. Sukkervann ble tidlig forkastet. Moren drakk ammete gjennom store deler av ammeperioden. Om det hjalp vet vi egentlig ikke, men hun syntes den var ganske god, og hun var mye tørst.
Kiropraktor var den første aktive behandlingen vi prøvde. Etter den første behandlingen var barnet veldig rolig resten av dagen. Og kanskje litt bedre de neste par-tre dagene. Vi var til kiropraktoren tre eller fire ganger, og mønsteret var stort sett det samme. Hjalp kanskje litt samme dag som behandlingen, og et par dager til. Fremgangen var imidlertid ikke god nok til at kiropraktore ønsket å fortsette behandlingen.
Legen på helsestasjonen praktiserte også akupunktur, og hun fikk prøve seg. Men til ingen merkbar nytt i vårt tilfelle.
Mor levde av ammete og hjemmelaget brød med leverpostei. Vi hadde en fire-fem forskjellige middagsretter som vi anså som sikre. Vi er imidlertid sikker på at kostholdet hadde betydning i vårt tilfelle. Ved en anledning hadde vi tatt sjansen på å spise sodd, ferdig kjøpt på boks. Dagen etter ble det et skikkelig skrikeanfall om morgenen, altså til helt feil tid. Nærmere inspeksjon av boksen viste at sodden inneholdt løkpulver...
Datteren vår fikk også minifom før hvert måltid. Vi trodde egentlig ikke at det hjalp, og bestemte oss for å slutte. Uten å gå i detaljer kan jeg si at vi begynte på igjen ganske umiddelbart.
Vi forsøkte også massasje, noen ganger gikk skringen over. Særlig på dagtid, men da var det sjelden anfallene varte så lenge, om det i det hele tatt var noen. En helg gikk vi til og med på massasjekurs. Det var nesten en katastrofe, men også veldig nytte. Ikke at masasjen hjalp særlig, men vi fant omsider ut at oppførselen på kurset ikke betydde "jeg har vondt i magen" men " jeg vil sove". Vår datter hadde ikke evnen til å roe seg ned på egen hånd og falle i søvn. Hun måtte ha det svært rolig omkring seg, og aller helst ligge i senga, i vogna, eller sitte i bilstolen. Så når vi fant ut dette, fikk vi etterhvert trent henne til å sove brukbart på dagen ved hjelp av trilleturer etc.
Et nytt vendepunkt til det positive kom da vi etter ca. fire-fem måneder klare å legge henne uten alt for mye skriking. Vi fikk etterhvert en mistanke om at skrikingen var blitt en slags vane. Det var fortsatt jeg som la henne, forskjellen var at nå skjedde det ca. kl. 2100. Jeg la henne i sengen og satt hos henne til hun sovnet. Etterhvert plasserte jeg meg slik at hun ikke så meg, men tilkjennegav meg selv om hun ble urolig. Etter en periode (nei, jeg husker ikke hvor lenge), begynte jeg å gå ut av rommet før hun sovnet. Og den siste perfeksjonering var da jeg kunne gå ut av rommet forholdsvis umiddelbart. I ettertid har vi imidlertid hatt perioder hvor kun jeg har fått lov til å legge henne, men det har tatt kort tid å få henne til å akseptere mor som leggemester.
Selv om kolikken gikk over etter fire-fem måneder, var ikke alt bare fryd og gammen. Hun kunne fortsatt ha problemer med å sove på dagen, kunne våkne med et hylskrik etter 10-20 minutter. Og hun var fortsatt tydelig trøtt, sur og grinete. I denne perioden var vi hos en osteopat et par ganger. Han mente å finne spenningner i hodeskallen til vår lille datter. Han mente at han fikk fikset disse, og hun ble kanskje litt roligere.
Men det første store vendepunktet kom da hun lærte seg å ake seg bortover gulvet. Søvnen var nå stort sett grei, både dag og natt, men humøret var fortsatt meget variablet. Men en dag fant hun altså ut av hvordan hun skulle bevege seg på gulvet, og strålte som en sol. Siden har vi hatt perioder med litt dårligere humør like før hun fant ut av å krype og siden å gå. Så det virker som hun er en ambisiøs liten dame som blir litt sur når det er noe hun vil men ikke får til.
Etter at kolikken gikk over, har jenta vår utviklet seg normalt på alle områder. Litt tidlig med prating, litt sent med motorikk, men godt innenfor det normale. Selv om vi det første året var veldig sikre på at det ikke ble flere barn her i huset, har hun nå fått en lillebror. Lillebror var også litt urolig på kveldstid og delvis på natten de første ukene, men aldri så mye at det kunne kalles kolikk. Vi oppsøkte likvel kiropraktor, og i dette tilfelle så det ut som behandlingen virket. Han ble ihvertfall enda bedre, og var en "enkel" baby i hele baby-tiden.
Så til dere som sliter med kolikkbarn, det går over.